Finding Neverland

.....man?

2010-02-21T10:19:00.000-08:00

Jeg leser om Marit Narkoman i boka ”Kjør meg til Slottsparken”.
Å jeg ser så mye likheter. NEI, jeg er ikke narkoman eller noe i den dur.
MEN jeg er en misbruker av mat og trening.
Marit Narkoman sa at ingenting kunne slå en heroinrus,
ingenting var så godt som å være ruset samtidig som det gjør så vondt.
Redselen. Abstinensene. Angsten. Jaget. Det er bedre enn sex, kjærlighet.
Noe hun ikke føler hun har opplevd noen sinne. Før hun møter denne Gustav.
Hva skal jeg si? Det er faktisk slik det er.
Ingenting er så godt som å ha trent så hardt at jeg spyr, smaker blod, ser hvite prikker. Ingenting er så godt som når jeg har klart å ha en kontrollert hverdag.
(Spise det som står på lista. Trene akkurat som planlagt om ikke mer. Unngå glipper. )
Utføre treningstvangen. Damn, det er godt.
Det er som en rus. Jeg føler meg høy. Jeg er så flott.
Ingenting er så godt men samtidig så vondt som når jeg overspiser.
SPISER SPISER SPISER. Og løper til toalettet å spyr alt opp igjen.
Spyr til magen vrenger seg. Det er så godt, så herlig samtidig som så utrolig skamfullt.
Når jeg det bare vender om å jeg MÅ ha mat, mååå spise,
måå tømme alle skapene på kjøkkenet, må hjem for å legge meg i senga med mange liter is, mange kaker, et brød med pålegg, godteri, pannekaker.
Jaget etter å få alle rundt meg vekk så jeg får fullført dette.
Jaget etter å komme meg hjem, få maten ferdig så jeg kan begynne.
UTEN å bli merket. Uten å bli sett. Så enten gå å spy eller slukke lyset å legge seg.
Våkne opp med skammen.
OSJ! Det fins ikke ord.
Lyve om matinntak, lyve om antall treningsøkter og utførelsen av treningsøkt, lyve om helt unødvendige ting.
Løgn er også en sammenheng mellom oss spiseforstyrrete og de narkomane.
Vi lyver om ting som skader oss selv, og som da skader de rundt oss fordi vi ødelegger oss selv så inderlig.
Marit Narkoman kjemper for å komme seg ut fra rusen,
ut fra miljøet sitt, slik som jeg kjemper for å komme meg ut av avhengigheten min. Hun kjemper for å få kontrollen over livet sitt,
mens jeg jobber for å slippe kontrollen.
Men samtidig få kontroll. Mat er næring, sosialt, godt, koselig.
TRIVSEL. Trening er vedlikehold, sosialt, artig. TRIVSEL.
Ikke ødeleggende. Ikke en avhengighetsdannende rus.
Ingen kan forstå hva en narkoman gjennomgår uten å ha vært der selv,
slik er det med en spiseforstyrret også.
INGEN kan forstå en spiseforstyrret uten å ha vært der.
Marit Narkoman har ingen å skylde på.
Hun hadde en flott oppvekst, en støttende og flott familie.
Ingen kunne forutse at akkurat hun skulle bli narkoman.
Alle trodde hun skulle bli en blant de ”normale”. Men skjebnen.
Det er mange skjebner. Marit Spiseforstyrret hadde ingen forutsetninger for å bli spiseforstyrret hun heller.
Hun har hatt en fin oppvekst med en flott familie og flott omgangskrets.
Aktiv, sosial og flink. ”Marit har jo alltid vært så aktiv og slank. Hvorfor henne?”
Ja, det spørsmålet har jeg stilt meg selv og andre. Mange, mange ganger.
Skjebnen! Det er et ubeskrivelig trist ord i min ordbok.

Happy ending?

2009-12-27T17:23:00.000-08:00

Livet snur fortere enn man aner.
Jeg trodde livet hadde fått en positiv ending ved å møte Leiv, men jeg tok feil.
Det avsluttet 1.juledag.
Jeg hater jula for dette. Jula har alltid en negativ ending. ALLTID.

Jeg er på Bergsøya hos mi kjære Ingunn.
Hva skulle man gjort uten gode venninner?
Thanks for be my friends everyone who is..

I morgen vender vi nesen mot Molde for å bytte julegaver med feil størrelse osv.
Og så skal jeg til Averøya for å backe min gode venninne Nedal.
Skulle gjort uten hverandres skulder å gråte litt på?

Tårer er det mye av i disse dager. ikke bare lost boyfriend men også ellers mange andre ting som er vanskelig her i livet. Jeg skulle bare ønske at også jeg kunne fått en happy ending.

Gi meg smil, gi meg latter, gi meg mening med livet. Ja, det er ganske drastisk, men man føler seg så ensom og hjelpesløs når alt bare faller imot èn.

Akkurat nå hater jeg livet litteranne.

Jeg har bursdag snart. 21 år! WTF!1

22. desember

2009-12-21T16:13:00.000-08:00

Gode ting:

- Siste skoledag
- Ingunn kommer på besøk i dag (ENDELIG kommet fra Over there)
- Ferdig med alle julegaver
- Ferie
- Ferdig med julevasken på "kottet" mitt
- Èn dag mindre til jeg får se Leiv igjen
- Jeg er Marit Sofi ? Joda, det en god ting tror jeg.

Positiviteten lenge leve.
Det er juleferie og jeg kan ikke si meg mer fornøyd med det.
Det er nødvendig nå.
Jeg trenger å sove ut, jeg trenger å ha familien min rundt meg uten hverdagsstresset.
Jeg trenger litt pause fra den intensive behandlingen jeg har. 3 dager i uka med behandling tar på veldig mye faktisk.
Alle jentene har kommet hjem på ferie og jeg rå gleder meg til å tilbringe tid med hele gjengen.
Trygghet er viktig i disse dager.
Jula skal bli bra. Jeg har virkelig troa.

Jeg er sliten og trist av mørket ute, så jeg gleder meg til sommeren. I går, 21. desember var det solsnu, så det sier en ting. Vi går etterhvert mot lysere tider. For hver dag som går blir det lysere ute, og det er bra. Jeg trenger LYS.
Jeg tror jeg er født i feil land. Jeg har et gen som trenger sollys og varme for å fungere i hverdagen.
Hadde jeg fått velge selv skulle jeg gått i dvale fra oktober til mars måned.

Jeg elsker å være meg egentlig, for jeg har så mye flott rundt meg, men jeg blir bare så sliten av meg selv og alt jeg skal drasse rundt på.

Derfor skal jeg fra nå av skrive ned de positive tingene jeg ser rundt meg. Da blir tankene så mye mer positivt ladet. Jeg må begynne å legge bort det negative som drar meg ned. Men behandlingen jeg går til gjør det litt vanskelig, fordi man hele tiden graver i fortid og ting som er vanskelig å leve med. Tanker som alltid kverner rundt i hodet mitt.
Den evige kampen om å være perfekt og den evige samvittigheten over alt jeg sier og gjør feil i forhold til de rundt meg som kun prøver å være gode mot meg.

Ups and downs..

2009-12-20T01:59:00.001-08:00

Jeg hater å måtte innrømme det, men det er som faen å da. Jeg kunne endelig fryde meg og si at nå har jeg det faktisk veldig bra, og så faller himmelen i hodet på meg før jeg rekker å trykke på publisere innlegg-tasten. Så for ikke å smøre inn med bare negativitet så har jeg latt være å skrive noe i det hele tatt for det har vært CRÆÆP.

Desember måned har vært mer som en regnskyll spør du meg. Jeg har grått flere liter om dagen. Ligget i senga mi å syntes synd på meg selv, nekta å stå opp fordi jeg ikke har orka å møte dagen, og falt av skolelæring.

Jeg har tidligere i høst slitt med overtrening og vært fullstendig ødelagt i kroppen pga de syke tankene jeg lager meg om jeg ikke utfører den ene treningsøkta eller gjør den litt annerledes enn planlagt.

Ukene i desember har jeg strevd for å komme meg opp trappa hjemme for å gå på kjøkkenet. Jeg har blitt så sliten at jeg bare har grått.
Ikke sovet om nettene fordi jeg har vært redd.

Kjefta på alt og alle rundt meg fordi jeg har vært redd for at de bare skal forlate meg. Angst kalles det. Angst for å bli såra, ensom og ubeskytta.
Så istede for å vise min takknemlighet for at de er mine kjære har jeg stengt de ute og de som har kommet meg nær har jeg kjefta på. Stakkars mennesker.

Men det skal bli bedre. det sier jeg alltid fordi det er det jeg ønsker mest av alt i hele verden.

GOD JUL ALLE SAMMEN

Julestri, ei herlig tid.

2009-11-26T04:02:00.000-08:00

De siste årene har jula vært et mareritt i mine øyne. Jeg har begynt å hate jul. Det handler kun om mat i mitt hode. Det går i 150 oppi hodet når jula nærmer seg. Kjempe redd for alle utfordringene med sosialt samvær, all maten, godteriet blablabla.

Men i år er det andre boller. Jeg har bestemt meg for å gå jula i møte med et åpent sinn. Jeg håper det skal bli ei jul med andre erfaringer enn tidligere julefeiringer.

Jeg skal kose meg slik som alle andre. Kose meg med middagen på julaften og hoppe i pysjamasen og åpne julegaver etterpå, jeg skal spise godteri og ligge på sofaen å se på alle disney-filmene som går på tv-en. Stort mål, men jeg skal hvertfall forsøke.

Jeg har hatt en nedtursperiode, men jeg holder på å snu. Jeg har bestemt meg for å se lysere på ting og gi opp sykdommen litt. Dette med god hjelp fra Mie og G. De har satt et nytt perspektiv på ting som foregår oppi hodet mitt.

Jeg har begynt å spille håndball igjen, noe jeg trodde jeg ALDRI kunne klare etter alt. Men nå spiller jeg håndball sammen med kjempe trivelige jenter. Jeg har vært med å spilt en kamp, noe som hjalp litt på. Jeg fikk gode tilbakemeldinger etter flere års fravær fra håndballbanen.
Jeg prøver hardt å roe ned antall treningsøkter i uka, og det funker til en viss grad. Jeg har nemlig funnet en grunn for å ligge lengre om morgenene og kose meg på kveldstid.

2010 er et fint år, jeg har troa på at det er da ting begynner å skje. Ingen mirakeler, men jeg tror det blir et bra år. Et år der livet skal begynne.

Jeg er en treig blogger, å det er ikke sikkert noen leser dette en gang. Men jeg skrive likevel for å få ut mine tanker. Og denne gangen føler jeg at det er positivt det som kommer ut og det som svirrer oppi topplokket.

Alt går ikke på skinner, men det gjør det ikke hos noen. Det er oppturer og nedturer i alle hoder. Noen takler det bedre andre dårligere. Jeg har begynt å takle det bedre.

2009-11-06T10:44:00.001-08:00

I medvind uansett vær!!

Eg går og går men kommer aldri til døra.

2009-10-26T04:35:00.000-07:00

Jeg har lært at man må gå trappa og ikke ta heisen, fordi trappa må brukes ved branntilfelle. Da er nemlig heisen ulovlig å bruke. Derfor kan man ikke bruke heisen. Man må lære seg å gå i trappa slik at man vet hvordan man skal håndtere situasjonen når det begynner å brenne.
Jeg trodde jeg kunne bruke heisen, men så begynte det å brenne og nå står jeg her igjen. Å må begynne å bruke trappa. Jeg har fått meg et gelender og det hjelper, men det er tungt når man har stiletthæler og ikke er så vant til å gå i det.

Jeg har bestemt meg for å gå trappa opp sammen med mine tre behandlere og de er villige til å gi meg all den hjelp jeg vil ha om jeg selv ønsker å komme meg helt opp.

Jeg vil helt opp, men det er så vanskelig når man har en god venn som bare ønsker deg alt vondt. Han har ingenting positivt å komme med, men han har gjort meg så svak at jeg føler meg så usikker uten. Jeg har gjort meg fullstendig avhengig av han. Han som har blitt til de. De som har blitt til oss. Oss tre. Vi fungerer som et team. Oss tre er meg og de to sykdomsvennene mine.

Men jeg har også fått meg tre nye venner. M, G og I.
Psykolog, Spesialist og Psykomotorisk fysioterapaut, tre personer som kan hjelpe meg. Men de kan ikke gjøre alt. De er ikke helgener og de kan ikke utføre underverker. Det største presset ligger på meg selv. DESVERRE! JEG må bestemme meg for å gjøre noe med dette. Jeg må ta steget, noe jeg faktisk har gjort. For jeg har selv valgt å ta imot hjelp, jeg velger selv å møte opp til avtalte timer, jeg velger å fortelle om hodebryet og plagene mine. Det er mine valg, så jeg har begynt, men veien er så uendelig lang. Og innimellom så har jeg bare lyst til å overgi meg. Bare takke for meg å bli med på lasset til mine beste uvenner. Man blir så sliten av å hele tiden måtte velge, krangle, diskutere. Alltid tape kampen. Alltid ende opp som den stygge ulven.
Alltid være den som er ubrukelig og håpløs.
Gi meg håp, gi meg styrke, gi meg råd!

2009-10-23T14:13:00.000-07:00

Jeg er klar over at også min tid forsvinner inn i evigheten.
Jeg er alt og ingenting

Wild Bird

2009-10-06T17:10:00.000-07:00

Jeg psyket meg opp i dag for å tørre å gå til Mie i dag (tirsdag). Jeg visste at vi hadde en avtale med G og at et opplegg skulle legges og at det ville bli spennende og skummelt å komme dit. Men at det skulle gi så mange følelser visste jeg ikke. Jeg visste ikke hva jeg gikk til, rett og slett. Sykdommen visste at dette ble en motgang mot den, så derfor denne kampen fram og tilbake om jeg i det hele tatt tørre å møte i dag.

Jeg tok på meg klærne og slengte meg på sykkelen 5 minutter før timen begynte, og jeg sto på trappa på Solhagen kl 14.00 akkurat.

Kjempe spent og redd.

Jeg kom inn døra og der sto Mie så god og imøtekommende som alltid. Så kom G inn på rommet til Mie og han var virkelig en flott mann med masse kunnskap og skremmende tiltak mot sykdommen min. Det ble masse tårer og redsel.

Tør jeg virkelig begynne å finne fram arbeidshanskene å la folk se hva som gjemmer seg under den såre overflaten og det krympende indre?

Hittil har jeg sagt meg villig til å bli med på opplegget. DVS opplagt behandling hver uke i ett år. Slik ser plana ut inntil videre hvertfall.

Jeg gleder meg, gruer meg og jeg er kjempe redd og glad på èn gang.

Glad for at noen har sett meg, redd for å gi slipp, gleder meg til å få kontroll på en normal og frisk måte og gruer meg fordi jeg vet det blir tøft. Så stiller jeg meg de store spørsmålene som det er så mange av. Vil jeg leve et liv uten denne følgesvennen ? Klarer jeg å leve uten den? Hva er livet uten den?

Så dagen i dag har vært turbulent og krevende. Jeg startet dagen med ei hard treningsøkt på mølla på Nautilus og deretter bakte jeg kake til min kjære mor for å ikke tenke så mye på timen som var like rundt hjørnet hos Mie. Etter timen var jeg så sint på meg selv for å ha godtatt tilbudet at jeg endte på nok ei treningsøkt, og så kom alle følelsene ut i form av trening.

Og ellers har jeg bare vært tom og turslet rundt.

Finding Neverland

2009-09-27T04:57:00.000-07:00

Del 1 er gjennomført. ENDELIG.

Jentene i Øvre Enggt.1 kom til jorden for å redde liv

2009-09-24T14:03:00.000-07:00

Livet i Øvre Enggt er herlig takket være de 3 andre som er her.

I hovedsak er det Eirin og Iris som bor her, men jeg og Marina er heldige å få være her så mye vi vil.

Som Iris sier nå. "Senga vår:"

Eirin er et kapittel for seg selv. Kjempe herlig og med latteren som sitter løsere enn noe annet menneske på jord. Hun får meg til å le, være gærn og alt det tullet der. (klisjè)
Jepp, vi invisterte i en badebalje og hadde kosekveld oppi den.

Emma, Inga og Vibeke er også en del innom Øvre Enggt.

Denne anledningen var konsert med Stage Dolls på Marokko.

Trenger ikke mer enn herlige jenter for å få en herlig kveld.

En helt vanlig dag tok jeg og Iris turen til Løkkemyra med BUSS. Buss er hat!

Vi tok turen innom El-kjøp, Biltema og Ica Maxi.

SE hva vi fant?

Stine Mari og Helene er også en del av jentene jeg beskriver.

Er det rart jeg trives her?

Mer skal det ikke til for å få mine to kjære "samboere" til å le.

Marit Sofi i sykehus pysjamas og håret i en såkalt framoversleik med svømmebriller.

Jeg har som sagt en veldig kjip og tøff sykdom, men disse jentene vet hva de skal gjøre for å få meg til å le og glemme litt i noen sekund.

Martha har desverre ikke vært innom Øvre Enggt enda, men vi tok turen på kino for å se "Jenta som lekte med ilden."

Bare se på Martha så får du et smil om munnen.

Jeg har ikke ord...

Folk tror sikkert vi er gærne.. Til dere. Ja, vi er gærne.

Kantinååå. Skulle gjort uten Marina og Iris i lunsjen?

Call me

2009-09-23T09:39:00.000-07:00

I går var jeg på kino med Martha og Iris. "Jenta som lekte med ilden." Etterfølgeren av "Menn som hater kvinner" av Stig Larsson.

Jeg digger de filmene. Jeg vil si det er de beste filmene jeg har sett pga handlingene og fordi de som spiller i filmene er i overklassen. For ikke å snakke om Lisbet Salander.

Er så fin den dama.

Til dere som ikke har sett filmene vil jeg oppfordre på det sterkeste å se disse. De gir deg en vekker, de er spennende og du får det du betaler for.
Jeg fikk en god natt søvn på kjøpet også. Så jeg var ekstra fornøyd!

Friends..

2009-09-20T05:00:00.000-07:00

Jeg har distansert meg veldig fra folk i det siste fordi ting har vært vanskelig å takle. Distansert meg fordi sykdommen sier det er det rette , fordi jeg ikke har taklet å være rundt folk, fordi jeg har vært så sliten etter å ha fulgt sykdommens råd. Men denne helga har jeg vært mer sosial med venner enn på leeenge. I går inviterte Stine med ut til hennes nye hjem som hun holder på å lage med sin Sindre. Mor og far Hol var der også og vi spiste Får i kål. Stine advarte meg om det halvferdige huset jeg skulle komme til, men med en gang jeg gikk inn den døra, så jeg Stine over alt. De holder på å laget sitt hjem ute i Henda. Rå trivelig. det var rå herlig å være der med Stine og Sindre. To heeerlige mennesker som tar meg for meg. Jeg beundrer dem. Vi ordnet oss å ferden gikk til Greve Mansion. WÆÆOW! Hippie gård nr 1. jeg liker Averøya bare mer og mer. Så det tullete snakket mitt om å lage meg et hus på Lysø på Sandøya, det skal bli en realitet. Averøya er himmelen. (For å overdrive litt..) Det var kjempe koselig hos Inga. Inga hadde lagd kjempe god mat og det var ei stemning uten like. Så dro vi til byn, og takk Iris. jeg kom meg inn døra i Øver enggt 1 takket være henne og der sovna jeg godt i senga.

I dag er jeg eviiig sliten, men jeg er glad jeg tok sjansen på å være sosial med jentene mine.

Stine Mari, Iris og Helene, dere tre får fram det beste i meg, dere får meg til å smile, le og føle meg velkommen og vellykket. En evig takknemlighet til alle dere tre.

You and I will allways Collide..

2009-09-15T09:27:00.000-07:00

Jeg har savnet deg mens jeg trodde du var borte, men du er ikke et savn.. Ikke i det hele tatt.
For du var ikke borte, du tok deg bare ei pause for å gi meg et forsprang. Å nå er du her igjen, og vi kommer alltid til å kollidere. Vi to er ikke ment for hverandre. Jeg håper både du og jeg kan skjønne det på hver vår kant snart. Ja, jeg har vært veldig glad i deg, i flere år. Men nå hater jeg deg mer enn noen gang. Sykdommen, skyggen, jenta.. Du hører ikke hjemme her eller hos noen andre!

I dag er en sinna dag, fordi jeg ser hvor mange du ødelegger med det du gjør. Jenter og gutter verden over sliter på grunn av deg.

Jeg prøver å stå imot, men jo mer jeg lar meg rive med jo værre blir du. Hva er greia ? Eller kanskje tar jeg feil. Du er ille uansett, men på to forskjellige måter.
Løper jeg og spiser det du sier så er ikke det godt nok for deg, spiser jeg det jeg vil og ikke løper da er jeg den stygge, feite, fæle.. Da ser jeg noe helt annet i speilet enn det som faktisk er realistisk.
Det er veldig rart. De dagene jeg virkelig henger meg på lasset, da tror jeg hvertfall jeg ser det som er realiteten. Men de dagene jeg prøver så godt som mulig å roe ned, da ser jeg ut som en ballong. Hvorfor?

Før var du en skygge med skummel og mørk stemme, nå er du både det og ei jente som jobber sammen for å gi meg dårlig samvittighet og selvtillit. Dere er to mot en og det er feigt.
Selv om jeg har mange, mange fler på mitt lag, så står jeg helt alene likevel, for uansett hvor god hjelp jeg får, så forstyrrer dere meg.

Over til noe positivt.. Jeg har fått time hos en ernæringsfysiolog som jeg hadde kontakt med tidligere. Britt Olufsen. Kjempe flott dame, med mye kunnskap. Jeg skal til henne på torsdag, og vi to skal lage en forsvarsmur og jeg skal få litt opplæring i hva jeg skal spise og gjøre for å holde meg der jeg er nå. I forhold til vekt, konsentrasjonsevne og energi jeg trenger for å fungere i herdagen. Jeg gleder meg og gruer meg på en gang. For jeg vet at den dama kan hjelpe meg så mye som mulig her i forhold til å få inntaket på riktig kosthold osv, men jeg vet også at hun kan skremme livet av meg, og gi meg litt for mange "gode" tips. Men vi får se hva utfallet blir. Det blir spennende.

Jeg har fått tilbake min gamle psykolog MIE, og det er til god hjelp. Den personen er som en engel for meg. Hun er der når jeg mest trenger henne og sier akkurat det jeg trenger å høre når det bråker som værst.

"Nytt og bedre liv"

2009-09-10T03:48:00.000-07:00

Jeg skrev tidlig i sommer at jeg skulle starte et nytt og bedre liv. At jeg skulle gi mer faen og slutte med denne helvurderinga før jeg skulle ta et valg. Jeg har misslykkes til de grader. Et stort nederlag men samtidig et topppunkt for sykdommen min. jeg har en følelse av både seier og tap. Jeg skulle slutte å tolke alt andre sier til meg, slutte å veie for og imot denne maten og treninga. Jeg gjør dette mer enn noen gang.. Alle sier: "Marit, du ser så bra ut. Marit, du er så godt trent. Hvordan klarer du å bli så godt trent? Aldri sett så bra ut, Marit" Dere tar feil. Alle sammen. Jeg har aldri hatt det så tøft som nå. Jeg trener ikke for å holde meg i form, jeg trener fordi det er en tvang og et must. Jeg er i så god form fordi sykdommen min ikke vil la meg hvile og nyte dagen. derfor trener jeg så mye som jeg gjør. Men jeg kjemper fremdeles for et nytt og bedre liv, det lover jeg. Jeg kjemper for å kunne leve slik jeg faktisk ønsker å leve. Uten disse tankene og uten den andre delen som ønsker å ødelegge meg. Jeg har mange rundt meg i disse dager, men det er liksom ikke nok. Det gir meg så dårlig samvittighet og en følelse av å være misslykket og i veien.
De siste ukene har jeg kanskje vært veldig negativ og pesimistisk, men innerst inne er jeg optimistisk. jeg har gode prognoser, og dagen der jeg kan bli "friskmeldt" fra all behandling kommer, det har jeg virkelig troa på.. Men hvor lang tid det tar tør jeg ikke tenke på. Dagen kommer, det vet jeg og det er det viktigste. Min gamle psykolog sa til meg at ønsket om å bli frisk ikke var stort nok, men jeg har aldri kjempet så mye som nå, og aldri har det vært så tøft som nå. Okei, ting har kanskje vært tøffere, men på en helt annen måte enn nå. Jeg har vært innom alle grenene for spiseforstyrrelser, og jeg kan med hånden på hjertet si at det er bulimi og overspising som er de mest skamfulle og forferdelige. Men det er også veldig slitsomt å leve som nå. Aldri kunne sette rompa godt planta i sofaen fordi da kommer jæveln og girer deg opp. Alltid løpe rundt å gjøre noe. Å er det ikke noe å gjøre, så finner du alltid noe å gjøre for å slippe å sette deg ned for å få kjeft.
Jeg spiser stort sett det andre spiser, men til en viss grad og på en betingelse. At jeg trener til krampa tar meg. Og at jeg etterpå må sitte å føle meg som en idiot og et hat ovenfor meg selv.
Jeg kjemper. Vekta var ganske langt oppe på BMI-skalaen tidligere i år, men jeg fikk meg et sjokk da jeg tvingte meg selv opp på vekta her for et par uker siden. (Ja, jeg hater alt som har med vekt å gjøre. Tall. BMI-skalaer. HAT) Vekta var gått ned mer enn jeg hadde trodd, men samtidig kunne jeg ønske den var lavere. Jeg blir aldri enig med meg selv. Hva er riktig og gal vekt? Uansett hvor mye behandlere printer inn i hodet at vekta bør holde seg der så ser øynene mine noe helt annet. For store pupper, brede hofter, for store overarmer. Flat rompe, for lite muskler. blablabla.. Det er feil uansett hvor mye man ønsker å være fornøyd.Å går du ut døra en dag å tenker: " Jaja, jeg ser nå ok ut nå. Ikke så aller værst" Da skal du banne på at del to stepper inn i bildet ved det første vinduet du spaserer forbi og roper et eller annet som er feil med kroppen. Slik er gamet!
Jeg har et ønske her i livet, og det er å kunne være Marit til det fulle og hele. Slik jeg var før. Selv om jeg ikke husker hvordan det var før, så har jeg bilde av ei jente som trente av glede, spiste av glede og koste seg i sosiale sammenkomster av glede.

Happy Birthday to you.

2009-06-13T05:28:00.000-07:00

Lisjbror blir 17ÅR. Går det virkelig an? Ja, tydeligvis.

Håvard har alltid bare vært lillebror og egentlig ikke hatt noen alder. Han har bare vært lillebror som er 4 år yngre enn meg. Han var lavere enn meg fram til han begynte på u.skolen, tror jeg og etter det har han bare skytt fart opp mot himmelen. Jadda, jeg føler meg faktisk minst nå. Jeg er faktisk 1,77 på strømplesten, så da kan dere tenke der hva jeg omgås. HE HE!

Ja, to helt fantastiske søsken. <3

Jeg ville bare gratulere min kjære lillebror så mye med dagen!

Latter og sang

2009-06-12T04:22:00.000-07:00

Det er juni 2009, jeg sitter på biblioteket å leser til eksamen. Slit.
Jeg tok meg ei pause for å klarere hodet litt fra nasjonsbygging og norsk bøker i fleng.
Jeg er en skikkelig dårlig og treig blogger, men jeg liker å skrive litt, så da gjør jeg det her.

Oppdateringer:
Jeg har startet et nytt og bedre liv. blablabla tenker dere lesere.
Jeg har jo mitt prosjekt her i livet, og jeg har bestemt meg for å legge vekk de teite tankene.
Hvor vidt det funker får vi se. Jeg var nemlig hos min fysioterapaut tidlig i denne uka, og vi ble enige om å gi det et forsøk. Gi mer faen. Rett og slett.
Ikke som å gi faen i de rundt meg eller livet, men gi faen i å tolke og vurdere alt fram og tilbake før jeg i det hele tatt kan gjøre noen ting uten å føle meg kritisert av andre eller å kritisere meg selv for det jeg velger å gjør. Har troa på at det jeg gjør faktisk er rett.

Det er 12 dager til jeg og min kjære venn tigern vender nesen mot Portugal - Lisboa. Hvor vi skal oppholde oss i 7 dager. Bare ta livet med ro og nyte livet i varmere strøk.

I dag startet jeg dagen hos NAV. Jeg fikk litt informasjon om det kommende året og ikke minst sommeren.
Jeg kommer inn døra og sakbehandleren min sier at jeg skal få velge jobb fra øverste hylle for denne sommeren, og jeg ser at han raskt trekker på smilebåndet når jeg sier at jeg gjerne vil jobbe i parkvesenet. HALLO! Hvem velger å jobbe i parkvesenet når de får velg en jobb fra øverste hylle? Jo, det gjør Marit Sofi. Fordi jeg vil gjøre akkurat det jeg liker å gjøre. Være ute, luke ugress, klippe plen og ikke minst plante blomster. Så vi får se om jeg får ønsket mitt oppfylt. De skulle ringe meg tilbake i begynnelsen av neste uke, så jeg får bare krysse fingrene og håpe. Jeg lever jo et liv på rehab-penger eller hva det nå enn heter.
Det er greit det, men neste sommer skal jeg virkelig begynne å tjene mine egne penger. Alle tenker sikkert at så kjekt det er å bare få penger, men jeg syns ikke det er så kjekt lengre. Jeg vil tjene mine egne penger, gå på en jobb og trives med det. Jeg sier dette sikkert fordi jeg er dritt lei av å lese tørre allmennfag og fordi jeg enda har et år igjen med allmenn, men jeg kjenner at jeg gleder meg til å jobbe igjen. Jeg elsker å jobbe, hvertfall når jeg får gjøre det jeg liker å gjøre.

Men tilbake til eksamen!

Har en drøm.

2009-05-13T06:13:00.000-07:00

I dag er jeg veldig sentimental av meg. I natt fikk jeg den psykiske knekken jeg har gått å ventet på å få i ei stund. Det har vært bare opptur siden påske, og jeg skjønte at det ville snu snart. Det er ikke sikkert det snur nå, men i natt fikk jeg bare et stikk i siden av den andre delen av Marit som sier ifra om at ting faktisk ikke går på skinner enda. Jeg vet jo det, så hvorfor må jeg minnes på det når jeg virkelig har det bra.
Jeg dro til Lars, fikk snakket grått og bare tømt meg for det som har ligget å skurret ei stund. De dumme tankene jeg går kverker meg selv med. Ikke min greie å fortelle det til noen i det hele tatt, men i natt var det bare et behov for å bli sett for den jeg er og for de probleme jeg faktisk har. Desverre ! Jeg har blitt sett på den syke Marit i alt for lange tid, og jeg vil bli sett på Marit som den livlige og sprudlende jenta jeg inni hodet mitt faktisk er. Jeg har lenge gått rundt med ei maske som jeg kaller det. Maska som sier at alt er perfekt og supert. Men som noen sier, et smil og latter på utsiden kan være et rop om hjelp inni meg. Jeg trenger ikke hjelp, jeg trenger bare å bli minnet på hvor bra jeg faktisk har det og hvor flott jeg egentlig er. Jeg har sikkert såret mange andre rundt meg i disse tider. Jeg prøver bare å få fram hvor utrolig bra jeg har det selv, og at andre også kan ha det bra tross de problemene de har.

Alle har sin ting de går å bærer på, slik er det med alle. Alle har en ting. Noen får kreft å hater seg selv for det, noen mister noen som betyr utrolig mye for dem, mens noen rett og slett bare har møtt veggen. Jeg er av dem som bare møtte veggen. Jeg har alltid satt så utrolig høye mål for meg selv, alltid nådd dem også. Alltid villet imponere de som er rundt meg, fordi jeg alltid har villet være perfekt med et perfekt liv. Plutselig sto jeg på stedet hvil, kunne ikke nå flere mål akkurat der jeg var da. Så bestemte jeg meg for å imponere folk med å vise at jeg kan bli perfekt på utsiden også. Da gjorde jeg det helt dumme, jeg begynte å høre på ting som ble sagt inni hodet mitt. Så gikk det bare nedover. Nå går det oppover. Alle har nedturer, men så kommer oppturen, den kommer alltid. For det kan ikke bare gå nedover og nedover, til slutt må det komme oppoverbakker også. Jeg har sett det. Både på meg selv og folk rundt meg. Jeg har da levd med folk som sliter med den samme sykdommen som meg til tider og jeg har sett det med egne øyne at det kan gå oppover dem. Å gjennom å se det på andre, så har jeg etterhvert sett at det har gått oppover med meg også.

Som jeg skrev i sted, jeg er sentimental i dag etter den trøkken jeg fikk i natt. Det var ingenting som skjedde.
...Eller det skjedde noe, jeg hadde det helt fantastisk og det tålte ikke den onde sykdommen å se lengre.

Folk har sett meg ødelegge meg før, og jeg har lovd de rundt meg og meg selv at det aldri skal skje igjen. Men uansett hvor mye jeg lover meg selv det kan det fort skje igjen. Folk tenker sikkert at akkurat det der bestemmer du helt selv, og det stemmer til en hvis grad, men så kommer det til et punkt der du faktisk ikke kan bestemme det selv. Du kan bare ikke ta ansvar mer, du må bare gå den veien stemmene sier du skal gå. Mitt budskap er at det viktigste i livet er å sette seg mål og for gudskyld lag deg drømmer. Som dere ser er jeg en drømmer. Min ting er Finding Neverland. Det ble min greie etter at jeg ble syk. Finn drømmeland!

Så lenge jeg dør og smiler om munnen ska jeg ikke klage. Dø lykkelig etter et liv der jeg kan si meg fornøyd med det jeg har opplevd. Ikke dø syk og ensom i ei sykehusseng fordi jeg har klart ta livet av meg selv ved å pine meg så mye som jeg har gjort til tider. (kanskje jeg legger ut for mye personlig nå, men jeg står for det jeg sier . jeg vil bare at dere nærmeste ikke skal gå i den felle jeg har gått i. Det er ikke verdt det.) Så tenker dere sikkert. Hvorfor sier du slikt til andre når du gjør det selv? Jeg har kommet meg ned i denne mølja helt på egen hånd, og jeg kan ikke noe for det. Det ble bare slik. Tro meg jeg har tenkt tusen ganger gjennom hvorfor akkurat dette skjedde meg med. Men jeg har sett et mønster i alt dette. Det er jenter og gutter med alt for høye ambisjoner og alt for høye mål som har endt der. Er du sta og målrettet så klarer du det meste. Det er da du klarer å presse kroppen så langt som noen gjør også. Fordi de har bestemt seg, og når det har gått for langt er det desverre for sent. Da har psyken tatt HELT overhånd, da har du plutselig ikke kontroll lengre. Jeg har kommet meg ut av anoreksi, bulimi og overspising. Men det dukker plutselig opp igjen når du minst venter det. Når du er på topp igjen dukker det opp, og da er det så viktig å kjempe, ta kampen istede for å bli med på det psyken sier du skal gjøre. Det er da du virkelig har blitt en sterk person igjen.

En ting til. Dere tenker sikkert at jeg er teit som sitter her å skriver om det tunge og at jeg missbruker russetiden ved å kjenne på det onde, men jeg gjør ikke det. Jeg går hele tiden å tenker på hva som kan vente meg, og jeg går hele tiden å vurderer/revurderer om jeg skal putte i meg de kaloriene jeg gjør, og at jeg aller helst burde vært på treningssentert og trent av meg alle kaloriene jeg har putta i meg. Men tross de tankene så er jeg ute på livet HVER eneste kveld. Har bestemt meg for å ta tømmerstokken som er ei russeknute. Drikke så så mye hver dag i 17 dager, å det gjør jeg fordi jeg har lyst til det. Fordi jeg nå bor sammen med to venninner som er med på greia. Takk til Iris og Helene! Det har virkelig vært med på gjøre russetida mi så bra som den er. Jeg kunne sikkert gjort mye annerledes i russetida, men jeg koser meg. Jeg tør ikke ta helt av fordi jeg redd for konsekvensene som kan komme om jeg slipper meg helt løs. Jeg må holde meg selv litt tilbake for å ikke falle ned i hullet. Men det skal dere vite. Jeg sitter ikke hjemme i disse dager å grubler, men hodet mitt kan jeg desverre ikke legge igjen hjemme, det må være med det også. Jeg prøver å ikke tenke, men det er ikke så lett.

Men jeg har en drøm. Jeg vet ikke helt hva den er enda, men jeg har en drøm.

Hva skal jeg skrive om?

2009-05-12T05:24:00.001-07:00

Nå er jeg lei å ikke få tilbakemeldinger på bloggingen min. Er jeg uinteressant?
Da må hvertfall komme med forslag til hva jeg skal skrive om?

-Marit som russ
- Marit på fylla
- Marit med/om venner
- Marit om livet
- Marit om Kristiansund
- Marit om året 2009
- Marit om det å være stuck i Kristiansund

Andre forslag ?
Jeg er en dårlig blogger, så inspirer meg da <3

2 i 1

2009-05-05T06:00:00.000-07:00

I dag er vi på sjette dagen. Jeg skal ikke lyve, jeg er litt sliten, men jeg er jaggu meg klar for en ny tur.
Vi har det kjempe gøy, det er det ikke noe å si på.
Jeg og Iris har flyttet inni Teistholmveien 51 for russetiden, og det er helt FANTASTISK.
Vi ler, rimer og er sentimentale når det trengs.

Natt til 1.mai: Vanndamman og byen. Full og fin det er ikke mer å si. Det ble en forholdsvis tidlig kveld for min del. Var helt kjørt.
1.mai: Verandavors hos Nedal. Vi lå på verandaen å drakk hele dagen i det herlige været. Wohoo! Det var fortreffelig. Vi fikk besøk og de var uheldige å sovna. Stakkars! Vi lo og hadde det utrolig gøy. Det er ikke mer som skal til for å gi oss en god latter for å si det slik. Så dro vi til byen, og fortsatte på vors nr 2. Så hoia vi løs på byen.
2. mai: Iris, Helene og jeg inntok Teistholmveien og tok det helt med ro utover dagen. Herlish! Så dro vi på byen nok en gang. Hang ut på Kick Off. Jeg er ingen fan av Kick Off, men jeg fikk et litt annet inntrykk etter denne kvelden. Så dro vi tre glade jenter hjem og la oss.
3. mai: Partyon hos Nedal. Fult hus og hælan i taket. NEI. Det var rolig men høylytt.
4.mai: Vi sov til langt på dag og var helt utkjørt. Jeg dro å kickboxa litt og fikk ny gnist, så dro vi til Skjerva og kjørte postmann pat. Han bomgira så gale at jeg ble D-R-I-T-I-N-G-S. Mer er det ikke å si om det.
Våkna fullis i morgest og dro på skolen for å skrive norsk stil, sikkert aldri vært så flink til å skrive. ;p

Russeknuter jeg har tatt hittil:
- Delta på dåpen (kors)
- Kline med 5 forskjellige på en kveld (kiwi pose)
- Kline med en av samme kjønn (rosa fjær)
- Vorsspiel i et tre (bark)
- Sitte med en random på bussen og kyss han/henne når du går av bussen og takk pent for turen (Bussbillett m/ kyssemerke)
- Bade før 1.mai (Is pinne)
- Kyss en politimann (Seigmann/dame)
- Skriv et kjærlighetsbrev til en medlem av russestyret (Hjerte)
- Kline med presidenten (gullring)
- bad naken ( granbar)

Vi har bare kommet til 5.mai. Det skal bli så mange fler. <3

Har ikke så mye å meddele dere egentlig. Jeg har bare et behov for å skrive her jeg sitter å venter på at Iris og Helene skal komme hjem fra skolen.

Du er alt jeg vil ha.

2009-05-05T05:10:00.000-07:00

Hvis eg ber på mine kner,

Hvis eg love deg solskinn og strålande ver.

Hvis eg gir deg alt du vil ha,

Vil du då bli glad, vil du då bli glad.

Hvis eg love og ver snill

Hvis du alltid får lov te og gjør som du vil,

Hvis eg gir deg alt du vil ha

Vil det då bli bra

Du sitte der og seie ingenting

Eg blir snart galen virre rundt i ring,

Hvis du ikkje ler snart blir eg fortvila,

Ka kan eg gjør for og få deg te å smila

Nå har eg gjort alt det går an og gjør.

Håve e varmt og hjerta blør

Du skjemme meg ut eg e klar te å deala,

For du e kjent for å få folk te å smila.

Du har det så fælt eg har lyst å brøla

Det e feigt at unga kan bli så forkjøla

Just dance.

2009-04-28T06:17:00.000-07:00

Da er vi i gang. Russ 09!

Jeg fikk navnet, Høylytt. Hva det kommer av? Jeg er vel høylytt av meg da. Det ryktes at latteren høres på lang vei, så....
Fredag 24. april starta vi sånn halvveis. Vi hadde russedåp på Bar Mocca og det tok virkelig av. Først var det en bar til bar runde der russen ble delt inn i grupper og sendt rundt på diverse utfordringer/oppgaver. Så skulle vi døpes. Woho. Kaos uten like, men fliring <3

Døping!

Vi startet forholdsvis tidlig denne dagen. For å virkelig varme opp til tida som venter oss. Jeg tok mitt første vinglass hos Helene i 4-tiden. Så var det hele i gang. Vi satt noen halvgærne jenter hjemme hos Iriså det var virkelig en happening bare der! Flashing og mer til. *Fliring*

Ikke nok med et perfekt vors, men jeg kunne også stå stolt nede på Mocca å høre navnet til Helene Nedal bli ropt opp og utnevnt som årets Russepresident for KVGS! <3>

Gossip & Høylytt!

Ellers kan jeg fortsette med å fortelle hvor bra ting faktisk går med meg for tiden. Jeg skal ikke rope ut for høyt, for plutselig snur det seg. Det har jeg erfart tidligere. Jeg har mine dager og da er det bare å ta et steg tilbake og vente på et signal om at skyssen er klar! Jeg våkna til en litt tøff mandag. jeg skal innrømme det, og jeg var veldig redd. VELDIG redd. Visste ikke hva jeg skulle ta meg til eller noen ting. Angst, rett og slett. For mat! Det var en forferdelig følelse å kjenne på igjen. Har gått så bra så lenge. Men må bare få noen dager på meg så er jeg tilbake i mitt fulle fem igjen. Det er sikkert flere enn de syke som har det slik, men jeg blir bare fylt med angst når jeg kjenner på den følelsen der, for jeg vet hva den gjorde med meg forrige gang. Men jeg smiler til verden så godt jeg kan, og jeg føler den smiler litt lurt tilbake også.

Det er to dager til vi denger løs i Vanndamman. Natt til 1.mai skal vi slå ut håret og rive det som rives kan (ta det med ei klype salt) Da har vi 17 fussete, herlige dager i vente!

Waves!

2009-04-13T11:37:00.000-07:00

Påskepåskepåskepåskepåskepåskepåskepåskepåskepåske

Herregud, påska er over. Jeg vet ikke om jeg skal rope jippi eller legge meg ned å grine. Jeg er dødssliten etter x antall runder på byen. Da påska kom var plana å virkelig ha treningsmaraton og kanskje ta det litt med ro. Så kom PÅSKA og det ble stikk motsatt. Starta allerede på fredagen. Woho! Vi drakk faktisk ikke da, men det ble byen og veeeldig sent. Så kom lørdagen og vi starta med vors hjemme på Amundbergan 42. Så venta byen. Evig fliring og ivrig dansing på gulvet på Mocca. Så tok jeg et par dager "fri" og så var det på'n igjen. tequila-party hos Maiken. Dømt til å gå gale, men det ble faktisk ikke så ille for min del så lell da. Mocca venta og det tok av. Så fulgte det bare på. BYEN BYEN BYEN! Nå er det mandag og jeg er helt skutt. Ikke nok med at det ble byen hver gang, men jeg endte på det ene nachet etter det andre og det ble seeeene kvelder eller tidlige morninger om du vil. Så jeg kjenner at nå er det på tide å slappe av. Selv om jeg kjenner at det bobler inni meg etter mer liv.Det har vært ei livlig påske. Jeg har ikke sittet på rompa i et sekund. Litt ros skal jeg ha. Jeg gikk faktisk opp Freikollen på mandagskvelden. og jeg har vandret litt rundt omkring senere i uka også.

Nå venter ei uke på skolen, og så er det på'n igjen. Linn fyller 20 år på torsdag, så da må vi oppover til Trondheim å feire henne også. Jippi! Jeg burde sikkert spart både penger og helse, men det er ikke ofte Linn fyller 20. Så kom igjen.

det er ikke lenge igjen til russetida, og jeg sier det bare. I'm ready! <3

Glad påsk.

2009-04-01T10:44:00.000-07:00

Tida flyr. Jeg vet ikke helt hva jeg skal fylle bloggen med. Jeg kan meddele at ting går mye bedre. Jeg har virkelig fått smaken på livet. Jeg er på en bølge nå, så det er virkelig viktig å ikke falle av nå. Jeg går ukentlig til psykomotorisk fysoterapaut og psykolog og det hjelper til en hvis grad, men jeg har lært at det er hodet som er det viktigste å ha på plass. Det hjelper ikke med gode behandler om man ikke har rette innstillinga selv. Hvertfall ikke like god hjelp som det er med god behandling og god innstilling.

Det er snart påske og jeg gleder meg som en unge. Det blir rart. Jeg skal være hjemme alene. ja, jeg har jo trossalt flytta hjem så nå er det sånn hjemme alene glede når folkene reiser bort.

Jeg har kommet et steg videre. Jeg hopper av gleder når jeg hører de skal bort og jeg skal være hjemme. Jeg valgte helt selv å bli hjemme for å drive sosialomgang med venner. Hadde dette vært for bare et halvt år siden kan du banne på at jeg hev meg med uten noe spørsmål. Frykten for å være hjemme alene å måtte ta helt egne valg hadde blitt katastrofe. Men nå er jeg sikker på at dette blir rå bra. Mange av de som har flyttet bort kommer hjem. Ja, INGUNN kommer hjem. Du skal ikke få fred kjære deg. Men det er en kjempe god følelse da at jeg faktisk kan velge å være hjemme fordi jeg vet det kommer til å gå bra. Jeg må sikkert banke meg selv et par ganger i hodet og si at dette er riktig. Men det skal gå bra. Det skal bli den beste påska på mange år.

Det blir kanskje litt rart å være hjemme alene den siste helga når man egentlig skal gå en laaang tur på ski før hele familien klistrer seg foran tv-skjermen å ser krim med hver sitt påskeegg fylt med godteri. Men jeg skal kapre noen til å gjøre nesten det sammen sammen med meg er hjemme på Amundbergan 42.
Vil du være sammen med meg på påskeaften ?

Påska skal brukes til å møte masse venner, bli god og full, trene masse masse, Oppdal en tur kanskje, kose meg og sooove.

Jeg skal trene masse fordi det skal arrangeres et gateløp i Kristiansund i sommer under toppidrettsuka.
Ja, jeg har kjempe lyst til å delta på det. Jeg har alltid elsket å trene og jeg har alltid elsket å løpe. Dere som kjenner meg vet hva jeg snakker om. jeg har deltatt på alt som heter for løping siden vi begynte på ungdomsskolen. Jeg bare elsker det. jeg har løpt til jeg har sett hvitt mange ganger, fordi jeg aldri gir meg og fordi jeg SKAL være best, så plana nå er da å trene såpass mye at jeg kan bli blandt de beste uten å måtte se hvitt.

Men sånn ellers så hater jeg høytider. Det skjer alltid noe som ødelegger eller gir dårlig steming, så jeg er kjempe spent på denne påska her. Kanskje den skal være med å snu på det mønsteret der?

Helga kommer med storm skritt og jeg skal ut på F-Y-L-L-A med Bjerke. Det er steg en, og da kan ingenting gå gale. Vi er to gode naboer og det kan ende med knall og fall, men det kommer til å bli hivende! Alle er velkomne til å delta på vårt kalas. (eller alle som vet de er velkomne, kan delta) <3

HeggemNedal

2009-03-20T08:31:00.000-07:00

Helene Nedal er herlig tvers gjennom.

Tiden går å ting har forandret seg fullstendig.... Bildet ovenfor er vel tatt for litt over et år siden.

I dag er det fredag 20. mars å vi har planlagt 2 dagers.

Jeg sa jeg skulle komme sterkt tilbake, og det er jeg i ferd med å gjøre.

GOD HELG!

Thuesday

2009-03-19T13:25:00.000-07:00

Det er torsdag, dvs snart HELG! Herregud som jeg gleder meg til helg. Denne uka har jeg vært rå flink. Vi kan starte med mandag. Jeg gikk til byen og deretter vandret jeg rundt i byen før jeg møtte Linn over en lunsj, så dro jeg på skolen en liten tur som jeg gjør hver mandag. Middagen ventet og så.. Mandagens høydepunkt. KICK BOXING! Etter kick boxinga hadde jeg flust av energi igjen, så jeg sprang i 3 kvarter. Rå herlig. Tirsdag tidlig opp på skolen og deretter ventet PULS-time på treningssenteret og litt styrketrening. Onsdag kom å jeg gikk til skolen.Flink? jeg vet det. Men denne turen var ikke bare deilig, men den skapte også irritasjon. Jeg vandret blid og fornøyd til skolen. hadde trimmet den langen veien å var kommet helt til viadukten da en Satans bil kom kjørende. jeg er sikker på at han sikta på dammen, og han traff 100% også. jeg ble dy våt og forbanna. TAKK skal du faen meg da! Jeg haddemest lyst til å snu og legge meg under dyna mi hjemme igjen. Men skolen ventet. Så dro jeg hjem fra skolen, og der ventet mamma. I dag var dagen for å virkelig bli ferdig med Langveien 5. Det var godt og vondt på en gang egentlig. Eller.. Mest godt. Endelig bli ferdig å bare komme hjem på Amundbergan 42 å ta det helt med ro. Det er torsdag og jeg har hatt en treningsfri dag. Bortsett fra at vi hadde gym da.Og jeg ble faktisk veldig svett og sliten. Jeg har tilbrakt mest tid i sofaen i dag egentlig. Men i morgen er det helg, og jeg skal starte med å gå på skolen og deretter ta ei skikkelig treningsøkt før jeg kaster meg på flaska sammen med Helene og Inga. Ja, jeg og Helene skal på todagers. Jeg gleder meg virkelig! WOHO.
<3

Old days

2009-03-14T08:36:00.000-07:00

Det er lørdag, sola skinner og det er ingenting å klage over. I går var det fredag, og siden jeg holder på å flytte hjem til mamma for en periode, så har jeg stupt nedi alle kasser og gamle ting og funnet verdens artigste cd. Av meg og Therese. Herregud!

(Skyt meg om du ikke liker'n, Therese)

Det var tider, jeg lo så jeg fikk six pack, det er jeg sikker på. Å det var Therese som sto for det. Vi var sammen dag og natt. Vi filma, vi tok bilder og vi sang. Jeg har ikke ord for den tiden der. Jeg savner det virkelig. Vi hadde ingen bekyrminger, selv om vi kanskje burde?! Vi var som søstre. Ingen kunne skille oss. Jeg sitter å ser tilbake og det var helt fantastisk. Vi sto opp, gikk til skolen og kom alltid 5-10 min for sent til timen. Vi gikk alltid på baker'n å kjøpte oss 4-5 kanelsnurrer hver til frokost. (SUNT? Vi brydde oss ikke, og vi ble ikke feite av den grunn heller) Vi kom på skolen helst i pysj eller de styggeste slampklærne skapet inneholdt. Vi bråka så gale at vi ble kasta ut, vi tømte blomsterbeddet i hagen på skolen for å be om unnskyldning (førte til egen undervisning med verdens skumleste Sverre Grytnes) vi lagde "snø", vi var rett og slett umotbydelige, men egentlig veldig sjarmerende. Innerst inne elsket alle lærerne oss, fordi vi satt igjen spor. Vi ble plassert på hver vår kant i klasserommet, men vi klart likevel å kommunisere og lage liv. Sorry, lærere dere kunne unngått masse bråk ved å bare latt oss sitte sammen. Vi ble kjent med Caroline Albertsen. Eller bare : ALBÆRTSEN! Vi hadde så utrolig god innflytelse på hverandre. Vi hadde kallenavn alle tre. HÆGGÆM, BJÆRKESTRAND OG ALBÆRTSEN! Vi lagde liv og røre på Nordlandet ungdomsskole. Jeg savner den tiden mer enn noe annet. Kunne jeg spolt tilbake til den tiden og begynt på nytt skulle mye blitt gjort annerledes. Men man kan ikke endre på ting som har skjedd, man må bare leve videre og gjøre ting bedre i framtiden.

Men Therese fortjener virkelig gode ord. Hun var med på å bygge opp meg og hun gjorde meg virkelig sterk. Hun hadde bare gode ord, og hun hadde strenge ord når det trengtes. Hun viste å sette meg på plass når det var nødvendig. Hun var en skikkelig venn, og det er hun framdeles. Therese er direkte, men det er nødvendig, og det er bra noen er det. Alle kan ikke være det, da hadde det vært krig i KR, men Therese er direkte, og det er bra. Hun sier det hun mener, og hun står for sine meninger og handlinger. You make me proud!

Selv om glanstidene er forbi, så kommer det til å ligge gjemt i hjertene for resten av livet. Det er en slik periode i livet som aldri forsvinner.

LIFE.

2009-03-12T13:25:00.000-07:00

I'm back.
Jeg har vurdert lenge å bare slette denne teite bloggen, men fant ut at det egentlig er et bra tidsfordriv å fortelle dere om mine tragiske dager og mitt kjedelige liv.
Jeg har nå vært i Puerto Rico sammen med min kjære mor og Randi Pedersen i ei uke. Kjempe trivelig. Gjorde virkelig susen å komme seg bort litt, og ikke minst få litt farge på kroppen. (Som bare flasser og flasser uansett hvor mye jeg bader meg i body lotion.)

Puerto Rico var litt annerledes. Det var masse fjell. Dvs at vi gikk en del turer i fjellet. Å ikke nok med det, men vi bodde høyt oppe i bergsida også, så hver morgen gikk vi tre kvarter for å komme oss til stranda. Den fine stranda. Vi kunne nemlig ikke nøye oss med den som lå nærmest, vi måtte til den som lå lengst borte. Greit nok. Vi hadde det fiiiint. Det er ikke mer å si. Strandliv, fjellturer, boklesing, FERIE, sol, varme.

RORBUA! (Hva har ikke Gran Canaria liksom?)

Det gjorde vondt å dra tilbake til Norge. Ikke bare på grunn av gradstokken. Men så fort jeg satte meg på flyet som skulle returnere Norge slo tanken meg. Hverdagslivet. Herregud, hvordan takler jeg dette?

Jeg kom hjem fra Puerto Rico fredagskveld og bestemte meg egentlig for å bare ta ei rolig helg, men så ringte telefonen. Alexander Bjerkås ringer! Da var det bare å innstille seg på en kveldpå byen. Lørdag kom Alexander og Ole Sigurd på besøk i mitt fine reir. Vi tre satt å mimra og hadde det riktig så trivelig. Vi dro videre til Hotell Astoria for å fylle på litt. Og der satt en haug Averøyinger og noen små, søte jenter. Jaja. Jeg ønska meg egentlig ut derfra, var ikke helt plassen for meg. Så dro vi til Zinatra. JIPPI. Det første jeg ser er Therese, Therese og Linn. Åååå så glad jeg ble. Linn ble så glad at hun bare helte en drink over meg. Takk, Linn. (Jeg vet det ikke var med vilje) Vi dansa vilt rundt og kasta innpå med drikke. WOHO. Så ser jeg ei kjempe søt blond jente som står ved Dj'en. Kafan??? Hun snur seg og det er pina med Øyunn som står der. Australiagirl! Hun hadde ankommet Kristiansund by hun også. For en kveld. Skulle det ingen ende ta? Vi dansa, dansa, dansa. Jeg ble full nok, men har lært meg å kjenne min begrensing. Takk for det. Så dro vi hjem til meg for å nache. Jeg plasserte guttene hjemme hos meg og skulle egentlig bare ut for å fylle på med litt mat, men det endte med et eventyr. Jeg glemte tid og sted å kom ikke hjem før neste morgen.

Det var søndag og plutselig slo lynet ned i meg. herregud, jeg skal leve igjen. Her, hjemme i Kristiansund. Ikke på ei sykehusavd i Molde, institusjon i Levanger eller noen ting. Alt rakna. Hva skjedde? Det vet jeg ikke. jeg mista bare alt håp. Men jeg fikk en tankevekker. Jeg fikk beskjed av en god venn av at jeg spredte negativitet rundt meg. Og bestemte meg for å få slutt på dette. Deprisjoner og angst kan man desverre ikke styre selv, men jeg bestemte meg for å gjøre det beste ut av det. Jeg pakka bagen å dro med Linn til Trondheim. Jeg bare bestemte meg for å se de gode gamle venninnene mine som lever livet i Trondheim. det gjorde utrolig godt. Jeg vil leve sammen med dere. Herregud som jeg savner dere. Jeg kommer etter snart. Takk, Linn for at du tok meg med. Jeg lever fra dag til dag, og tar ingenting for gitt lengre. Det som kommer det kommer, og resten får bare være. Jeg skal gjøre det beste ut ifra min situasjon.

Jeg vil bare si at.... Ting går ikke på skinner. Kommende mandag skulle jeg egentlig legges inn nok en gang på Levanger, men jeg bestemte meg for å takke nei. Det er min tur å vise at dette klarer jeg selv.
Gjør jeg ikke det skal dere få le, og det skal få si hvor dum jeg var. Men jeg må også få muligheten til å leve et normalt liv ute i det fri.

Så her er jeg. I Kristiansund by.

Voi Voi

2009-02-18T04:13:00.000-08:00

Nå har jeg vært hobby Moldeneser lenge nok, så nå fyker jeg snaaaaart

til Puerto Rico for å få litt sol, varme og energi i kroppen

sammen verdens beste mamma og hennes venninne Randi P.

Kan det bli bedre?
Jeg kjenner at jeg ikke er lagd for å bo i et trist og mørkt land som Norge,

jeg er et sommerbarn, derfor fyker jeg til syden for å få litt livsgnist tilbake.

Se hva som venter meg folkens. Missunn meg så det svir.

2 days to go!

Hobby Moldenser.

2009-02-06T06:22:00.000-08:00

Ja, dere ser rett. Jeg er for tiden en hobby-moldenser.

For dere som ikke liker Molde, dere får bare fortsette den banen.

Jeg har sett mange sider av Molde de siste dagene, og jeg syns Molde er fint.

Har vært heldig med været, og da er Molde enda finere.

Har vært å guidet med selv litt rundt i Moldesgater, og det er flott.

Har tatt masse bilder, men jeg får ikke lagt de inn på pc'en her.

Jeg har vært å sett på Seilet, Aker Stadion, Roseby, Molde Torget, Fossen

eller hva de enn kaller det her i Molde.

Hvertfall, det er en grei by.

Og hittil kan jeg ikke klage på menneskene jeg har møtt.

Jeg har ikke så mye mer å skrive, jeg ville bare oppdatere litt om min tilværelse.

Plipp,Plopp og Plomma

2009-02-01T07:52:00.000-08:00

Dere to gode, dumme brødrene mine.
Dere fortjener noen ord.

Vi er som søsken flest kan jeg tenke meg.
Sloss og klora hverandre oppgjennom oppveksten. Men se på oss i dag.
Verdens beste søskenflokk på tre.
Vi er vidt forskjellige. OLA - verdens mest utadvendte og gøyale person.
Du må le litt bare av å se på han. Fordi han alltid har et bredt smil klistra i ansiktet.
Et litt ertende smil. Alltid så snill og omtenksom. (klisjè)
HÅVARD - rolig, stille, snill og tempramentsfull. Ja, temperamentet ligger i slekta.
Ligger ikke noe vondt bak det, men litt for engasjerte da vet dere.
MARIT - gal og surrete. Forskjell? JA!

Dere er to viktige personer å det vet dere veldig godt. Ola, jeg vet du sitter å nikker når du leser dette.
Selvgod som du er. Håvard bare smiler og takker pent for det.

Jeg ville bare takke dere for at dere er to flotte brødre.
Dere er der alltid, uansett hvilken galskap jeg kan finne på.
Ola, han er den som alltid får meg til å le. Er det en tung dag
og jeg er litt trist og lei er det umulig å ikke trekke på smilebåndet
når Ola kommer hjem på besøk. Da er ansiktet fylt med tårer.
Lattertårer.
Håvard sitter der bare, sier ikke så mye men sender litt medlidenhet
og omtenksomhet bare ved å sitte der. Det lyser godhet av han.

whaat?

2009-01-24T14:51:00.000-08:00

Det er lørdag 24 januar. Jeg har hatt ei urolig natt likt mange netter før denne uka.

Jeg våkna i 5 tiden å kjente at noe var galt. Men pyttsann, Marit legger seg ned å sover videre.

kl 10 våkner jeg brått og har rå vondt i øyet og halve fjeset. Hva er galt?

Jeg går fort inn på badet og til min store forskrekkelse ser jeg ut som en hulk.

Stoooort øye, og skeiv i fjeset. Nei, jeg har ikke sloss. Jeg har fått bakterie infeksjon.

Kjempe greier det. Fortjener egentlig et bilde men etter en dag med Myriam ombestemte jeg meg.

Hun bare lo. Så desverre, jeg unner dere ingen god latter.

Jeg har vært sammen med Myriam i dag. Virkelig koselig.

Vi har surret rundt i kjøpesenterene i Kristiansund. Jeg står på mitt, det er mye rart å se.

Så dro vi hjem på Kvalvåg hvor det ventet et fat med reker. MmmMM.

Vi fortsatte kvelden med å se på "Koht i familier". Christine Koht. Den dama er gærn.

" Kl er 06.15 og jeg føler jeg er klar for å gå på fest." Hun der skulle jeg likt å kjent.

Hvertfall. Hun er rundt i forskjellige familier i Norge å ser hvordan forholdene er.

Hun gjør det veldig komisk, det skal sies. Verdt å se. Du ler godt.

Se på den dama. Hun er gal!

En rolig lørdag. Herlig. Det er sjeldent jeg er så rolig som jeg har vært denne helga,

men den er jo ikke over enda. det er søndag i morgen, så vi får se hva den har å by på.

YEAR 2009

2009-01-23T08:29:00.000-08:00

27 januar - Oasis konsert med Stine Mari og Ingunn
30 januar - D.D.E konsert?
6 februar - KlasseFEST
20 februar - Puerto Rico med mamma og Randi
mars - klassetur
? - Tur med Thomas
1-17 mai - RUSSETID
juni/juli - flyttefot
Sommer - Oslo med Myriam, Siv og Sissel
Sommer - Tur med meg selv (i fjellet)
19 august - Skole
? - Besøke Ingunn i USA
Jul - ParisogLondon med StineMari?

Gi meg ideer til hva jeg kan fylle år 2009 med!

What hurts the most.

2009-01-23T05:49:00.000-08:00

Jeg skriver, visker, skriver, visker, tenker og vurderer. Skal jeg skrive noe eller skal jeg la være? Er det lurt å meddele mine tanker og min livssituasjon med dere eller ikke?

Jeg tror jeg skal dele litt hvertfall, jeg er ikke så flink til å sette ord på ting derfor prøver jeg å skrive det slik at jeg kanskje blir forstått. Selv om det ikke er så enkelt å forstå all galskapen min.
Det siste året har vært som en berg-og-dalbane. Jeg ble skrevet ut fra sykehuset i Levanger 6.juni 2008 eter et halvtårs opphold. Var klar for å starte på nytt. Klar for å få et bedre liv, klar for å møte nye utfordringer og takle dem. Noe jeg ikke har gjort før. Jeg kom hjem med motivasjon og motet i behold. Alt startet veldig bra. Men så begynte jeg å tukle med maten igjen. Det var dømt til å gå gale. Jeg var tilbake i spisemarerittet. Men på en helt annen måte enn da jeg slet med anoreksi. Jeg begynte å overspise, kaste opp, spise enda mer. Og kiloene kom skremmende fort. Plutselig var jeg "tjukk" og mer misfornøyd enn noen gang. Jeg var tatt av et ukjent og skummelt spisemonster. Jeg hadde ingen kontroll over meg selv, maten eller noe som helst. Så ble jeg lagt inn på Levanger igjen for å få kontroll, og det hjalp så lenge jeg var der. Jeg kom hjem. Så trodde jeg at det skulle gå bra. Trodde jeg skulle få skikk på ting. Jula kom og jeg følte alt gikk kjempe bra. Så kom den dype deprisjonen. Jeg trodde jeg skulle ta slutt. Så kom monsteret tilbake og jeg begynte å tulle med maten og hodet mitt IJGEN. Jeg/spiseforstyrrelsen bestemte seg for å få slutt på å være i en kropp som ikke føles som min egen i det hele tatt. Jeg bestemte meg for å slanke meg og for å bli fornøyd. Noe jeg aldri kommer til å bli. Litt mindre mat, litt mer oppkast så blir alt bra. Det er tankene. Men det blir ikke bra i det hele tatt. Jeg bare snubler i mine egen foter. Stemmen som sier at ingenting er bra nok er tilbake for fult. Hvorfor ? Hva skjedde egentlig? Hva er det som gjør at jeg ikke kan være bekvem med den jeg er og hvordan jeg ser ut. Den skal alltid bli bedre. Det skal være perfekt, men det blir aldri slik som vi vil. Jeg og min venn spiseforstyrrelsen. Eller uvenn om du vil. Vi blir aldri enige. Men nå har jeg det vel egentlig greit med meg selv. Eller jeg vet ikke egentlig. Men jeg har begynt å trene hver dag utenom lørdag og søndag, da greier jeg meg med en tur rundt i strøket. Så får vi se hva utfallet blir. Jeg blir nok aldri fornøyd uansett hvordan jeg vrir og vrenger på det. Jeg har bestemt meg for å ta kontakt med en ernæringsfysiolog for å få litt hjelp.
En ernæringsfysiolog har veldg mye peiling på kosthold og trening. Hun skal forhåpentligvis hjelpe meg til å bli mer fornøyd. Jeg har vært litt slurvete med oppmøtet hos min psykolog, men det har sine grunner. Jeg er hvertfall tilbake for fult og tar imot den hjelpen de har å tilby. Desverre er det litt skralt, men man må ta til takke med det man får. Det har jeg lært. Hun gjør trossalt sitt beste for å hjelpe meg. Tror jeg hvertfall. Selv om jeg er litt uenig med meg selv der. Jeg mistenker henne for å prøve å lure meg. Men stakkars dame, hun er bare en psykolog. Ingen helgen.

Spørsmål? Jeg svarer så godt jeg kan. Å til dere der ute som kjenner dere igjen. Oppsøk hjelp. Ikke dvel med det, det er ikke noe å vente på. Gjør noe før det er for sent.

På skøyteisen.

2009-01-22T06:45:00.000-08:00

En dag på skøyteisen gjorde virkelig susen.
Klasse 3PÅ12 møtte opp blide og spente på en tur på

med vår nye gymlærer Øystein Hansen.

Det var virkelig herlig å være ute i det deilige været.

Det var SOL. Jeg fatter mer og mer at jeg er et friluftsmenneske uten like.

har bestemt meg for at til sommeren skal jeg

tilbringe mye tid i fjellet på Nordmøre.

Det er virkelig herlig å kjenne den friske luften fra havet som fester seg i nesen.
Tilbake til skøyteisen. Vi hadde stafett og laget mitt tapte 0-3.

Men gøy var det likvel. Det skal gjentas.

Så en oppfordring til alle som bor i Kristiansund. Benytt dere av skøyteisen. <3

Ingunn, my dear.

2009-01-06T07:50:00.001-08:00

Ingunn i dag er jeg litt klissete av meg, og vil i den anledning bruke det på deg.

Jeg vil takke deg for ei fin jul, du har vært med å gjort den bra.

Jeg har prøvd å få sagt hvor stor pris jeg setter å deg mang en gang,

men jeg får liksom aldri sagt det nok. Ingunn er god å ha når du skal...

Sove

Nyte alkohyler

Slappe av

Være Marit Sofi fult og helt

Snakke om motgang

Dra på konsert

Shoppe

Reise rundt

Fiske

Gå på kino

Stå på snowboard....

Lista er lang, for man kan gjøre alt sammen med Ingunn. Da jeg fikk beskjed om at Ingunn hadde kommet hjem ble hjertet kjempe varmt av glede, glede over å kunne være sammen med ei av mine bestevenninner så mye som mulig . Jeg vet det er klisjè, men Ingunn fortjener et eget innlegg for den hun er og for at hun tar så godt vare på meg. Ingen er som Ingunn. Jeg fikk Ingunn i presang for mange år siden, helt konkret i 1. Vi fant ut at hennes storsøster er min 3menning og dermed er Ingunn det også. Og det har vi brukt siden. Vi har gjort mye galskap sammen og vært gjennom tykt og tynt. Man møter motgang i livet og da var Ingunn der, når jeg virkelig trengte henne som mest. Og vet dere hva hun gjorde da? Hun tok meg med til London å shoppa. Jeg var mer som en strek og det var ikke så mye tak i meg, men Ingunn var tøff og tok med med sammen med vår bedre halvdel Stine Mari. Vi var på en tur jeg sent vil glemme. Da jeg lå helt utslitt og slakta utover senga sto de for enda mer morsomheter. De fikk meg til å le så jeg gråt. og jeg fikk virkelig lyst å komme tilbake til livet igjen. Jeg ser på Ingunn og Stine som forbilder, de er tøffe og sterke personer. Og slik vil jeg også være. Da jeg så de flotte jentene mine sprade gjennom Londonsgater så jeg fort hva jeg ville tilbake til. De fikk meg til å se, se hva livet virkelig er.

Nå sitter jeg her å går gjennom alle årene med Ingunn og det er masse latter. Latter er viktig. Det forlenger livet. Ingunn forlenger livet.

Men jeg gruer meg også. For om 7 mnd ca drar Ingunn til USA. Hennes andre hjem. Jeg må bare innse at det er der hun hører hjemme, men jeg kommer å ser etter deg. Du slipper ikke unna uansett hvor langt du drar. Det skal du bare vite. En så god venn er ikke verdt å miste uansett pris.

Jeg vil avslutte med å si at du er ei fantastisk jente med ei utstråling til de grader. Du sprer glede til alle rundt deg og jeg håper du føler du får noe igjen for alt du gir.

Kjempe glad i deg, Ingunn Halset <3

Svisj svisj

2009-01-06T06:59:00.000-08:00

Det var 2.nyttårsdag. Jeg og min gode venninne Ingunn skulle ta turen opp på fjellet for å stå på snowboard. Jeg skal det ikke var bare bare å bestemme seg for hvor, hva, hvem når alt skulle skje. Lørdagskveld begynte vi vår uendelige vurdering om hvor vi skulle stå på brett. Vi var innom Oppdal et par ganger, Vassfjellet og Tustne i Molde. Etter mye om og men endte vi i tusten og det var helt greit. Det var skikkelig godt å kjenne den friske vinter lufta trenge mot ansiktet. Eneste minuset var at det var skikkelig tjukk tåke og det snødde ganske mye. Vi ble litt skuffet over Tusten, men vi gjorde det beste ut av det. Vi spiste kvikk lunsj og drakk kakao og tok litt bilder-. Så gikk turen tilbake til Bergsøya hvor mor Hilma ventet med verdens beste pølsegrateng. Jeg hadde egentlig lovd meg selv å aldri mer spise pølse, men siden hun var så snill og det så så firstende ut måtte jeg smake og godt gjorde det etter en hei dundrende dag.

Fishing in valdres

2009-01-02T10:12:00.000-08:00

Fesktur på bergsøya er ikke hverdagskost for å si det slik, men det må virkelig gjentas.

Det var skikkelig godt å sette seg i feskarbåten og kjenne den friske, kalde sjølufta svi nesen av.

Fikk satt ut garn og fasta fiskesnøret uti og dro opp fisk på fisk.

Skal ikke skryte på meg noe stor fisk, men det ble faktisk 7 fisker.

Fikk mange napp, men mistet noen, så konklusjon. FORNØYD!

To kjempe fornøyde jenter på tur.

HAHA. Stoooor fangst ;p

Merry Christmas.

2009-01-02T06:41:00.000-08:00

Nå er det ei stund siden jeg skrev sist, så det er sikkert masse å oppdatere. Mye kos på kveldstid og masse soving på formiddagene.

Ingunn kom hjem for å feire jul og jeg hadde tilfeldigvis ei spritflaske i skapet og da var det opplagt at det måtte bli en runde på byen. Det var kjempe gøy. Var ikke så altfor mange ute på byen før jul, men vi dansa og hoia rundt. Jeg, Ingunn, Stine, Inga og Christopher. Fliring sier jeg bare.

Som dere ser tok vi av på Zinatra. Folk trodde sikkert det værste om oss, men bryr vi oss? NEI. Vi lagde pyramide og alt mulig.

Halleluja time ble skrudd på for fullstyrke og hele gjengen måtte ut på dansegulvet og vise fram danseferdighetene vi ikke har.

Så ble det plutselig juleaften og jeg hadde ikke fått følelsen av jul enda.

Familien gikk til kirka for å høre Elg og egges mannskor synge julen inn.

Jeg får gåshud over hele kroppen når Elg synger. For en stemme.

Men jeg ble litt skuffet, jeg hadde liksom ventet at O'helga natt skulle være høydepunktet i gudstjenesten og at jeg kunne gå hjem med en god følelse inni meg, men herregud. De startet gudstjenesten med den.

Skuffende. Men julaften var fin. Vi spilte Wii og var bare familien. Det var utrolig godt å bare være oss.

Så kom 2. juledag. Hva skjer 2.? Jo, da er det festing til langt på natt.

Feiringa foregikk hos vår kjære Christopher som virkelig kan det å arrangere partyy.

Vi var samlet en hel gjeng med gæringer, og det var virkelig moro.

Vi kom oss ikke en gang på byen, og det sier vel sitt.

Etter en lang og koselig kveld hos Wiik, dro vi videre til Marit Sofi hi og nachet litt.

God natt. HEHE

Party @ my place.

2008-12-21T07:51:00.001-08:00

Det var julekveld og jentene i klassen skulle ta turen til meg og det skulle drikkes som aldri før.

Ja, det ble drikking som aldri før og det var gøy og ikke minst fliring.

Sunniva er underholdning for de fleste, hvertfall for meg.

Det er nemlig min latter dere hører i bakgrunn. Ja, jeg lo så jeg gråt.

Det var bare oppvarmingen til vorsspielet som ventet. Jentene kom tur etter tur.

Det var latter vin og sang for å si det på den måten. Det må gjenta seg jenter.

Var virkelig koselig å ha dere på besøk.

Moldetur med min kjære lille søster.

2008-12-17T09:20:00.000-08:00

På tur til Molde by er det mye som kan skje.

Alltid fliring med Marit og Stine ut på kokotur. Vi skulle altså til Molde for å handle julegaver, men på vei hjem kom vi på at noe galskap måtte utføres . Vi skulle ta med oss et stk skilt, en stk busk og et stk juletrelys.

Vi fikk med oss en busk og et skilt som vi plasserte på hybelen hos Helene. Vær sågod, Helene. Jeg ler så godt når jeg er sammen med Stine Mari. Så stakkars mennesker som bor rundt omkring. vi robber dere.

En ekte Kristiansunder.

2008-12-09T04:43:00.000-08:00

I dag har jeg og mamma vært ekte kristiansundere på tur. Vi har gått langs Vågen, vært på Nordmørskafeen og spist lunsj og vært i Festiviteten. Eneste som manglet var en runde med sundbåten. Men vi var for spreke til å ta den turen med båten. Etter ei natt med lite søvn bestemte jeg og mamma oss for å gjøre noe ut av dagen. Få litt frisk luft og gå på kafè. Det var skikkelig koselig å komme inn på Nordmørskafeen, masse gamle mennesker som skulle spise middag, men i vår tid spiser man lunsj kl 12 å ikke middag, så jeg og mamma kjøpt oss hver vår snitte med reker og skinke på. MmMmm. Jeg er desverre veldig glemsk, så kameraet som jeg endelig har fått ladet opp ble liggende hjemme. Dere skulle fått tatt del i turen om jeg bare hadde husket kameraet. Nordmørskafeen er nemlig ikke som alle dagens kafeer, det er helt enkle stoler og bord, plastikkblomstrer over alt og tradisjonellmat, noe du ikke får noen andre plasser lengre. Skal du ha baill og skikkelig Kristiansundmat til en rimelig penge anbefaler jeg Nordmørskafen på det sterkeste. Det var godt å varmt der inne og det var rolig, så man kunne nyte maten i fred og ro. Vi gikk i festiviteten for å kjøpe billetter til Donna Bacalao neste sommer.(Viktig å være i god tid), da gikk vi over byfossen og jeg måtte le litt for meg selv. Har hatt noen episoder i den fossen denne høsten. Men historien var for god for mammas ører.

Advent.

2008-12-03T11:22:00.000-08:00

Jeg har nettopp vandret gjennom Kristiansunds bygater. Sett på julegata og juletreet på kongensplass som lyser opp så fint. Desverre glemte jeg å sjekke kameraet mitt før jeg gikk, så jeg fikk devserre ikke tatt noen bilder. Kameraet var tom for batteri. ÆSJ.

Men det var virkelig et vakkert syn. Kristiansund by night er veldig fint og med julelys på toppen ble det virkelig vakkert. Jeg liker Kristiansund og har begynt å vurdere veldig om jeg faktisk vil flytte fra denne byen. Alle snakker om denne sladderbyen og hvor forferdelig den er, men det er bare å være seg selv og ikke klovne for mye, så blir alt så bra så. Man må lære seg og la ting gå inn det ene øret og ut det andre. Det har jeg lært meg og jeg har det faktisk veldig fint i Kristiansund by. I min eget lille hi midt i hjertet <3>

Jeg har pyntet pepperkakehus. Dere kan selv vurdere resutatet.

Made by: Marit Sofi og Jan Christian.

Jeg har vært å handlet inn litt til advent i Langveien 5. Det ser virkelig vakkert ut her nå.

En adventsstake måtte til, men jeg klarte ikke vente med å tenne et lys hver søndag, så jeg tente alle med en gang. På grunn av kulden. Hele hiet mitt har stått i fyr og flamme for å få litt varme. Jeg ligger nemlig under dya oppi sofaen hver dag. Jeg ønsker meg virkelig en oljeovn på stua mi.

Og så har jeg selvfølgelig invistert i 2 julestjerner. Det er en viktig del av advent og jul.

Jeg liker virkelig advent, folk løper rundt for å handle inn til julekalendrer til ungene sine, juleblomster til vinduskarmene, pynter husene sine og begynner så vidt med julebaksten, og ikke minst pynter og lager pepperkakehus. Advent er ei ventetid og jeg syns det er koselig, men det vi venter på liker jeg ikke. Alle stresser når vi skal ta det med ro og nyte tiden, butikkene er åpne døgnet rundt slik at alle skal få feite seg opp. Det er unødvendig spør du meg. Alle går rundt med et falskt påklistret smil. Og slekta samles for å spise masse mat. Hvorfor så mye mat hele tiden? Men for all del. Jg liker å gi bort gaver og sitte å se på ansiktsutrykket deres når vedkommende åpner pakken fra meg. Jeg har også begynt å mislike nyttårsaften som er min dag. Men jeg skal virkelig prøve å få et nytt inntrykk av dagen i år.

Psykriatri - Nå og før

2008-11-22T13:27:00.001-08:00

Jeg har nå et helt nytt syn på norsk psykiatri, psykiske lidelser og psykiatriske sengeposter.

Da jeg som lita gikk glad og fornøyd til barneskolen måtte jeg hver dag passere det SKUMLE psykiatriske senteret i Kristiansund, og der var det bare hel gale menn som lå innlagt. Og slet man med en psykisk lidelse så var man tullete og hørte ikke hjemme andre plasser enn på en innestengt instutisjon.

Så konklusjonen var altså masse galskap og slemme menn, som var innestengt.
Men så ble jeg plutselig syk selv, fikk en psykisk lidelse som kalles spiseforstyrrelse.
Folk tror jo det kun handler om mat, men det er langt ifra bare det.
Det handler om angst, deprisjoner, schizofreni, tvang, ritualer, tidligere hendelser i livet som har preget man.

Noen får diagnosen spiseforstyrret. Overspiser, sulter, oppkaster, treningsnarkoman. Det er mange forskjellige typer. Og det er desverre mange som ikke blir sett, for det er ikke alle det syns på.

Men jeg fikk altså hjelp og fikk åpnet øynene for problemet mitt. Og jeg er per dags dato innlagt på psykriatisk avd. og jeg må bare si det. Det er ingen gale folk her. Jeg har vært innlagt med mange forskjellige. Og har hittil ikke opplevd at noen er slemme eller gale. Det er tvert imot virkelig oppegående mennesker som er her.

Jenter og gutter som har hatt for høye forventinger til seg selv, for høye forventinger av andre, lidelser fra tidligere som har innvirket på matvanene deres. Men det er veldig alvorlige sykdommer, for det kan ødelegge manges liv. Så dagens konklusjon er altså at psykiatri, avdelinger og psykiske lidelser er slett ikke skummelt. Ja, det er en del syke tankeganger og handler ute å går, men ingen er gale eller slemme.

Æ e trønder æ.

2008-11-21T13:41:00.000-08:00

Har hatt to flotte uker her på Levanger, og da er det bare ei igjen.

Har vært ganske mye her oppe i Nord-Trøndelag, så føler jeg begynner å bli veldig kjent i området. Grunnet hundrevis av bilturer rundt alle kriker og kroker i Nord-Trøndelag.

Det er veldig kjekt, for det er mye man ikke vet og trøndelag er faktisk vet veldig fint fylke.

Men hvertfall. 1 uke igjen i dag, å jeg kjenner det skal bli godt å komme hjem til egen seng og normal hverdag igjen ikke minst. jeg har strikke 2 par raggsokker og et pannebånd. kan jeg bli mer husmor ? Bare masse babling fra meg nå. Lenge siden jeg har gitt bloggen min oppmerksomhet nå. Har faktisk savna den veldig.

Kan jo fortelle litt om ukene her oppe i kalde Nord. Jeg har fått mye hjelp og støtte, jeg har fått hvilt. Ja, jeg har sovet sikkert 15 timer i døgnet. Så føler meg fit for fight igjen nå. Er bare kjempe klar for å komme hjem til mitt eget, begynne å pynte litt til jul, bake pepperkake hus/slott/borg, og ikke minst lage nelikk julekalender å henge i kjøkkenvinduet mitt. Jeg elsker advent, men jeg hater jul av flere årsaker. Og jeg har fått nye bekjente, lært mye om andre og om meg selv, jeg har fått tatt et steg videre i livet, tror jeg. Får se hvordan det blir i praksis når jeg kommer hjem. I morgen fyker jeg, Silje og Marie til STJØRDAL, store Stjørdal på shopping tur. Jeg gleder meg faktisk. Har ikke sett så mye av Stjørdal enda, så det blir litt okei i morgen. Tviler på at det er så store shopping muligheter, men bedre enn ingen shopping. Jeg har nemlig litt penger til overs. fikk plutselig en grei sum fra min tidligere arbeidsplass StatoilHydro. Jippi.

Ja, jeg må ikke glemme å nevne at det er skikkelig vinter i Trøndelag. Masse snø og gradstokken har vippet godt over på minus siden, hele 10 grader.

Det biter skikkelig i nesen når man går ut for å få seg litt frisk luft for nok en dose med inneliv på post 3. Men nå skal jeg legge meg så jeg er opplagt til shoppingdag i morgen. Gleder meg faktisk.

Just dance <3

2008-11-12T13:26:00.000-08:00

Jeg visste egentlig at dansing hjalp på humøret, men jeg hadde visst glemt det

I dag lærte jeg på nytt at gjennom dans viser man hva man føler og man kan få ut vonde tanker ved å danse. Så i dag har jeg danset i det skjule på det lille rommet mitt.

Det var skikkelig godt å bare bevege seg til musikken uten å måtte prestere eller imponere noen med det jeg gjør. Jeg bare bevegde hele kroppen til lett og glad musikk, og litt til tung og sint musikk. Det var skikkelig godt. Etterpå kunne jeg gå ut av rommet å føle meg litt lettere til sinns.

Ellers har jeg gått gjennom galleriet mitt av bilder på pc'en.

Det var skikkelig koselig, sterkt, artig og rørende.

Det var bilder fa utkledning som gamle damer på bytur, badebilder, dykkebilder, sydenbilder, gjeng-meetinger, sykdomsbilder og ikke minst mine kjæreste familiebilder.

Og så har jeg sooooooooovet med stor S.

Å herregud, det er jo bare 46 dager igjen til julaften. Jeg gleder meg til å forhåpentligvis få muligheten til å kunne stå på langrennski denne vinteren. Og så gleder jeg meg til å se folk åpne pakkene jeg har kjøpt og lagd til dem. Alltid like gøy å se ansiktsutrykket deres. For ikke å glemme å gå i kirka på julaften å høre Elg synge julen inn.

Ellers er det bare negative minner med jul, men for all del. Denne julen kan bringe mange gode minner på banen.

Men nå er det natta. Skal legge meg å se en koselig film før jeg sovner inn.

OASIS <3

2008-11-10T09:52:00.000-08:00

I går var det lykkedag. Jeg snakka med Ingunn på msn og vi ble enige om å delta på OASIS-konsert i Oslo spektrum 27. januar 2009!

Være med? Ta kontakt. Jo flere som er med jo morsommere blir det<3

LEVANGER - Går livets skole

2008-11-10T08:23:00.000-08:00

I dag tok jeg 08.10 toget fra Trondheim Sentralbanestasjon til Levanger.
En veldig hentisk start på dagen. Ringte taxien, men kom aldri gjennom så kl 07.55 bestemte jeg meg for å ta bussen, for toget måtte jeg jo rekke. Jeg tok bussen fra Buran 07.55 og var i Olav Tryggvassonsgt. 08.05, presis kl 08.10 sto jeg på toget. Svett, sliten og anpusten.
Når jeg sitter å tenker nå så var det kanskje likså greit at det ble travelt for jeg rakk ikke å tenke over hva jeg gjorde og hvor jeg skulle henn.
09.35 gikk jeg av toget i Levanger å der møtte Ingvild meg. Takk for at hun var på jobb i dag, det gjorde situasjonen litt mindre skummel.
Jeg har jo vært her i 6mnd tidligere, men denne gangen ventet det med 7 nye jenter som jeg aldri hadde hilst på før.
Jeg får tildelt rom nr 4, enerom. Heldigvis.
Koselig lite rom med et koselig lite bad.
Jeg kommer ut i gangen, og jeg hører navnet mitt. Jeg snur meg å der står ei jeg var innlagt med tidligere.
Jeg ble kjempe glad, ikke for at hun var innlagt på nytt slik som meg men for å se et trygt og vennlig fjes.
Dagen i dag har vært helt ok, men det er veldig rart å være tilbake.
Nå er det ettermiddag å jeg skal ut for å kjøpe meg litt kosmetiske varer. Som alltid har jeg klart å legge igjen nesten hele toalettmappa hjemme.
Jeg er veldig spent på hva dette oppholdet vile bringe med seg, men jeg er tror det vil bringe med seg noe godt.
Det er skummelt å skulle endre på de dårlige uvanene sine, for det er så utrygt men det er til mitt eget beste. Det har jeg fått printet inn i hodet mitt nå.
Men først er det den berømte hviletiden som står for tur. Man skal hvile minimum 2x30 min hver dag.
Så når skal det slappes av.

Forandring på godt og vondt.

2008-11-05T12:44:00.000-08:00

Jeg vet ikke når det starta. Men plutselig en dag våkna jeg å skjønte at noe var fullstendig galt. Jeg gråt hele tiden, jeg var sint hele tiden og jeg var besatt av mat og trening. Jeg bodde for meg selv da, og kjøleskapet var konstant tomt for mat kun frukt og vann. Om nettene våknet jeg å bare måtte løpe meg en tur eller gå på jobb å trene om ikke fortjente jeg ikke å sove.

Jeg bestemte meg for å dra hjem å besøke familien min som jeg var så glad i. Jeg var fullstendig kontrollfreak. Jeg var sint og skulle bestemme alt til en hver tid. Pappa fortalte i ettertid at han var drittlei av meg og håpte jeg skulle reise snarest mulig. Jeg dro hjem til Trondheim og de mamma og pappa ante fred og ingen fare. Så kom påska og vi skulle reise sammen på påskeferie. Vi skulle spise påske godt og påske mat og da merket jeg at jeg fikk det veldig vanskelig. Hvordan skulle jeg gjøre dette uten at det virket rart. Jeg spiste minimalt og valgte å dra hjem fra påskefjellet tidligere enn avtalt.

Jeg kom hjem og fortsatte mitt kontrollspill. Kiloene raste fort av, og det ble stadig kommentert at jeg ble så fin og at jeg var så sprek og flott. Komplement på komplement. Og jeg ble opp i skyene.
Jeg var på denne tiden en veldig god håndball spiller. Gjorde det veldig bra. Men da jeg begynte å skjerpe inn på matinntaket ble jeg også dårligere til å prestere. Jeg fikk stadig beskjed om at jeg måtte skjerpe meg. Og jeg fikk dårligere og dårligere selvtillit. Jeg ville jo så gjerne lykkes i alt jeg gjorde. Jeg måtte være best på trening, kamp, på jobb og jeg måtte være den beste personen, den beste kjæresten. BEST sto printet inn i hodet mitt.

Det ble slutt med kjæresten min og jeg følte jeg mislykkes i nok en ting. Det var forferdelig. Jeg skulle spille håndball cup i slutten av april. Jeg klarte ikke å hoppe, jeg klarte ikke å skyte. Jeg begynte bare å gråte. Jeg mislykkes i det også. Jeg ble sykemeldt og ble tvingt til å flytte hjem til mamma. Da hadde jeg bare en ting igjen. Det var anoreksia eller min venn "Mannen" som jeg kaller han. Jeg ble tynnere, tynnere, sintere, sintere, innersluttet, stille, deprimert, redd, asosial. Jeg mistet nesten alle vennene mine, jeg gikk alltid alene når jeg gikk ut døra, jeg gikk kun ut på kveldstid, når jeg skulle trene, når jeg skulle til legen og når jeg skulle til psykologen. Det var ofte, men aldri for å være sosial. Møtte jeg kjentfolk snudde jeg fort ryggen til å gikk så fort jeg kunne hjem igjen. Jeg ble kjempe redd og fylt av tårer. Jeg fikk masse hjelp, men det hjalp ikke meg for jeg hadde en kontrollfreak inni meg som ikke slapp taket. Jeg fortjente ikke å ha det bra, jeg fortjente ikke mat, jeg fortjente ikke kjærlighet, jeg fortjente ikke å ha noe liv.

Ønsket mitt om å lykkes i noe var så utrolig stort.
Å det å være en god anorektiker var godt.

Jeg spiste 7 druer og et glass vann om dagen. Druene måtte serveres til et vist tidspunkt på dagen om ikke ble det verken druer eller vann. Da ble det straff. Da skulle jeg gå eller aller helst jogge til jeg så stjerner, og da skulle jeg gå enda litt mer. Jeg hadde ikke styrke til å trene mer. Men noen dager i uka lurte jeg meg til å gå i svømmehallen og en dag i uka hadde jeg og mamma avtale om å gå sammen i svømmehallen. Da skulle det slappes av og pleie kroppen. Men de dagene jeg var der selv skulle det pines. Det skulle trenes og jeg skulle presse meg selv til det ytterste. Jeg trente inni badstua og jeg svømte hardt. En dag i begynnelsen av juni gikk det bare ikke mer. Jeg gikk å la meg etter en lang dag i svømmehallen. Utpå kvelden kom mamma ned å spurte om hvordan jeg hadde det. Og jeg klart e bare ikke å si noe, jeg klarte ikke å reise meg opp eller noe. Jeg tenkte selv at jeg bare trengte en natt med søvn og så ville alt være tipp topp igjen. Men mamma stolte ikke helt på dette. Hun kalte bort naboen som har jobbet med spiseforstyrrede jenter. Og han tvingte meg fort til å dra til sykehuset. Da vi kom dit ble vi møtt av ei utenlandsk dame, hun mente at det ikke var så alvorlig, så hun ville sende oss hjem igjen. Men da besvimer jeg, får anfall eller noe rart skjer hvertf. Og jeg ble lagt igjen med en gang. Hjerterytmen var ikke som den skulle, jeg var dehydrert, jeg hadde blodtrykk 30/65 og puls på 25. Jeg skulle hvertfall bli over natten å få litt vann intravenøst. Jeg sov lite den natta, det var så uvant. Og jeg fikk heller ikke den sovemedisinen jeg pleide å sovne til hver natt hjemme. For uten sovemedisin sov jeg nemlig ikke. Jeg våknet til at en sykepleier skulle ta blodprøver av meg og jeg skulle veies. Vekten er unødvendig å ha med. Men det viste mer enn jeg ville den skulle vise, så jeg skulle hjem. Men det skulle jeg bare vite at det var det ikke snakk om. Det skulle vise seg at jeg måtte ligge der i 1 mnd. 1 mnd i helvette. Jeg fikk sondenæring og jeg ble tvunget til å prøve å spise vanlig mat. De legene ikke visste var at sondenæringen gikk i do, og maten jeg skulle spise kastet jeg ut gjennom vinduet på sykehuset. Etterhvert skulle jeg få ansvaret for å drikke selv også. Dumme, dumme leger. Jeg sa jeg drakk mer enn jeg drakk og jeg sa jeg spiste mer enn jeg gjorde.

Jeg ble tvingt på vekta og jeg viste 6 kg mindre enn ved innleggelse. JAAAAAAAAAAAAAAAAAA! Da var det liksom ok å ligge der, for da gikk jeg hvertfall ikke opp i vekt. Jeg ble skrevet ut imot legenes råd. Men etter 1 mnd på sykehus var jeg rett og slett dritt lei. Jeg skulle på ferie. Det var jo sommer. og turen gikk til Tigerstaden sammen med familien min. Det var det værste jeg har vært med på. Noe så smertefult og jævlig har jeg ikke vært med på. Jeg frøys mens alle bada og gikk i t-skjorte og shorts. Jeg SKULLE opp i berg-og-dalbane sammen med mamma og bror. At man kan tvinge seg til å pines så utolig mye. Hjertet mitt hamret som aldri før og jeg ble helt tappet for energi. Den natta sov jeg som aldri før.

Så bar det hjem til Kristiansund. Jeg begynte å skjønne hvor dette bar henn. Altså sykehuset, men det skulle jeg så alldeles ikke. Å ting endret seg drastisk. Jeg spiste og spydde døgnet rundt. Høsten kom og jeg gikk lit opp i vekt. jeg fikk derfor dra til London sammen med mine kjære Ingunn og Stine Mari. En tur jeg sent vil glemme. Jeg takker dere så utrolig mye for at jeg fikk være med på det. Det ga mersmak på livet. Jeg kom hjem og bestemte meg for å prøve å komme meg på beina. Men det gikk ikke helt etter planen. Jeg fortsatte i det sammen mønstret. Spiste og spydde til jeg lå langflat utover badegulvet. På nyttårsaften, min bursdag. MIN BURSDAG. Da satt jeg helt alene å kikket ut gjennom vinduet på alle rakettene. Da skjønte jeg hvor forferdelig jeg egentlig hadde det. Jeg var venneløs, eller jeg hadde venner, men jeg lot dem ikke være vennene mine. Jeg var redd 24timer i døgnet, redd for vennene mine, redd for livet, redd for mat, redd for mennesker generelt, jeg var deprimert. Jeg gråt nesten hele tiden. Jeg bestemte meg for å be om hjelp. Jeg ble straks lagt inn på Levanger sykehus. Psykriatisk avd. for spiseforstyrrede. Der skulle jeg vist være i 6 mnd. Det var lærerikt, skummelt, tirrende og godt. Lærerikt for jeg lærte meg å kjenne andre med det samme problemet som meg, lærte meg å forstå mennesker, lærte meg å snakke om problemene mine, lærte meg å leve igjen. Skummelt fordi jeg måtte gi fra meg kontrollen til leger. skummelt fordi jeg måtte spise mat som alle andre og jeg måtte beholde det. Jeg fikk kun ut å gå 1 time hver dag med følge. Tirrende fordi jeg stadig ble spurt om spørsmål som fikk meg sint å som fikk meg til å tenke. Godt samtidig som det var skummelt. Jeg ble tvunget til å slappe av, tvunget til å sove, tvunget til å spise mat, tvunget til å kose meg med mat, tvunget til å være sosial og tvunget til å finne veien tilbake til livet igjen. Juni 2008 ble jeg skrevet ut fra Levanger sykehus, og jeg trodde selv at ting skulle bli mye enklere. Noe som skulle vise seg være fullstendig feil. Nå, november 2008 skal jeg tilbake til Levanger sykehus for et kortere opphold. Jeg håper på å finne tilbake til den gode gamle Marit Sofi igjen. En gang iløpet av livet mitt. Nå består livet av mat, trening og vonde tanker. Men noe som er bedre nå enn for 1 år siden er at jeg har venner, venner jeg prøver å ta vare på. Jeg tør å gå ut døra. Så jeg skal ikke klage. Det er mange der ute som har det mye verre enn meg. Men jeg håper bare at livet en dag skal bli litt enklere enn det er nå. Det er alltid motstand i livet, det vet jeg alt om, men jeg ber bare om å få et normalt forhold til mat og trening.

Only I can change my life, no one can do it for me.

Det er det jeg holder på med nå. Jeg prøver å få til en forandring jeg kan leve med.

Helg i Trondheim.

2008-11-05T12:10:00.000-08:00

Det er onsdag å helga nærmer seg med stormskritt. Jeg gleder meg som en unge til å dra til Therese.

- Fredag være sammen med Therese

- Lørdag gå på kafè mens Therese er på jobb

=> JULEBORD sammen med de fantastiske jentene mine.

- Søndag være sammen med Therese.

Det blir rett og slett kvalitetstid med Therese, og det er noe jeg virkelig koser meg med.

Da jeg var i Trondheim sist for ca. 3 uker siden hadde vi kosekveld og en tur på byen. Det var skikkelig gøy og ikke minst latterfylt.

Så om denne turen måler seg med sist tur så kommer jeg til å få magemuskler og ikke minst et mye lengre liv.

Oppstart av blogg.

2008-11-05T08:43:00.000-08:00

Jeg skal begynne å blogge litt, for jeg tror det kan gjøre godt for meg å skrive litt til dere om livet og tilværelsen.